15 kg, men vil ha mer?

Det siste halvåret har je forandret hverdagen min utrolig mye fra hva den var før. Godteri og sjokolade er byttet ut med frukt og grønt, samt at brus lenger ikke er et alternativ til drikke - nå er det vann som gjelder! Og ikke minst så har jeg begynt å trene. Jeg trener minst 1 gang hverdag, med mindre det skjer noe annet som opptar tiden min, og alt dette har vist resultater. Forrige uke kunne jeg gå av vekten med et stort smil om munnen, da hadde jeg gått ned 15 kg. Det gir så utrolig mye tilbake til meg selv å få se det runde tallet på vekta, og vite at nå har jeg snart nådd mitt mål. Ihvertfall så var det mitt mål å komme ned på dette tallet, men nå er jeg usikker. Den som har mye vil jo gjerne ha mer, er det ikke det man sier?





Nå er det nesten så jeg angrer på at jeg ikke tok noen før og etter bilder, men sånn er nå livet. Dette er 2 bilder som er tatt av meg i fjor vinter, før jeg begynte mitt nye og bedre liv (hahaha). 

Dette bildet er tatt før 2 uker siden nøyaktig, og selv mener jeg at man faktisk kan se en forskjell.

Grunnen til at jeg ikke har nevnt noe om dette tidligere, er fordi jeg har hatt glede av å se om noen andre enn familien har sett forandringene. Noen har sett det, mens andre ikke har det - skuffende nok. 

Ser du noen forskjell?

Prøvd å forandre livet ditt på denne måten før?

For høy til å gå med hæler?

Jeg er utrolig glad i å gå i høye hæler, og da gjerne med en hæl som er litt mer enn bare 5 cm. Det jeg ofte får som kommentarer, når jeg går med høye hæler, er at jeg blir 2 meter høy og hvorfor ønsker jeg det?

Sist gang jeg målte meg var jeg 1.87 cm og jeg krymper ikke akkurat. Jeg veit jeg er høy og lang, men det ligger i genene mine at jeg blir så lang som jeg er. Med to foreldre som er lange, så lå det litt i kortene, eller hva? Det er en regel på at du kan ta høyden din med 1 år og gange den med 2, for å finne ut hvor lang du sånn omtrent kommer til å bli, smart ikke sant? Når jeg var 1 år gammel var jeg akkurat 1 meter, ganger du det med 2 så blir jeg 2 meter akkurat. Koselig..

Spørsmålet mitt er egentlig om hvor er grensa for hvor høye hæler man får gå med? Med tanke på at jeg blir 2 meter uansett hvordan hæler jeg går med, så er dette et spørsmål om smak og behag.


Hvor høy er grensa til å gå med høye hæler?

18 årsgrense på solarium

VI sitter i klasserommet en helt vanlige fredag, før det plutselig er en som skriker ut at det er blitt 18 årsgrense på å ta solarium. Da lo jeg godt, for å si det sånn! (stod i VG)

Personlig har jeg aldri tatt sol, rett og slett fordi jeg ser at andre folk som har tatt det over lengre tid har fått utrolig stygg hud. Ok at man kanskje blir fortere brun om sommeren, men er det virkelig verdt det når man blir eldre? Det å bli brun fort, også når du blir gammal så ender du opp som en skrunkete sviske? Dette skjer kanskje ikke alle, men uansett?


//google

En annen ting som slår meg er også hvor mye penger man bruker på akkurat det å ta sol. Det er som samme som å snuse / røyke, hvorfor bruke så mye penger på det? Selv ville jeg da valgt å dratt på shopping å kjøpt noe jeg kunne ha brukt flere ganger, i stedet for da å ta sol 1 gang, kjøpe 1 snusboks eller 1 røykpakke, også er den plutselig borte? Bare jeg som ikke ser helt meningen i det her?

Nå er det sånn at de 2 jentene som jeg satt med når vi fant ut dette her, begynte å sutre med engang, før det gikk opp for hun ene at hun hadde blitt 18 før denne loven likevel ble lovlig. For hun har bursdag i Mai, og loven tas ikke i bruk før i juli til neste år. 

For dere som tar sol, så kan jeg skjønne frustrasjonene. Har virkelig ikke regjerningen bedre ting å ta seg til? MEN trenger virkelig de som er 12 år osv å ta sol? Man må se saken fra flere sider..

Hva synes du om denne loven?

Jeg elsker deg

Jeg elsker deg - 3 veldig enkle ord, men har likevel så stor betydning. 

Vi jentene sitter ofte på skolen og sier at NÅ skulle vi ønske at vi hadde en kjæreste, og det av forskjellige grunner. En av jentene vil ha kjæreste bare fordi han skal ha bil og da kjøre henne hvor enn hu skal + låne penger av han når hun selv ikke har. Selv er jeg en utrolig kosete person sånn egentlig, og jeg liker tanken ved det hele. Bare det å tenke på at det finnes en spesiell person der ute i verden som FAKTISK er glad i meg for den jeg er, og ikke hva jeg kan gjøre. 

Tumblr_lnk12rydx71qeug1yo1_500_large

Syns det er utrolig søtt å se kjærestepar gå rundt omkring, og jeg merker at jeg er skikkelig misunnelig! Hvem er det som ikke vil ha en person som liker deg for den du er, og ikke er redd for å vise det til resten av verden? Selv tror jeg at alle guttene der ute i verden er redd for meg. Jeg er tross alt nesten 2 meter høy, sier meningen min rett frem og veit at jeg til tider kan være ganske høy lytt. Misunner IKKE personen som må gå rundt sammen med meg. 

Folk kaller meg kravstor når det gjelder gutter. Det eneste jeg ser etter er en som er høyere enn meg, er det å være kravstor? Veit jeg er lang selv, men det må da finnes noen gutter der ute i verden som er lengre enn 1,70 m? Kanskje jeg skal finne opp vokse piller, og gi dem til alle gutter her i verden? DET syns jeg var en ganske god idè ?

 

281814_2373765383230_1223421776_32920808_2512727_n_large
//wehearit.com

Jeg tror at vi alle her i verden trenger den bekreftelsen på at noen er glad i oss, men noen ganger kan ''Jeg elsker deg'' bli missbrukt.

?

er den ''fin'' eller FIN?

Stod å prøvde noen klær på Gina Tricot idag, og når du står der å undrer på om den var ''fin'' eller om den var ''sexy'', så overhører man selvfølgelig samtalene til alle andre - og da hører man mye rart!

Idag så var det en mor som var på shopping med dattera og en venninde av dattera (så vidt jeg fikk med meg), og dattera ble så sjalu fordi hu ikke fikk lov til å kjøpe seg en kjole! Ja, det var mammaen som dro kortet idag tydeligvis, skader aldri det? Blir selv sjele glad hver gang mamma gjør det nå, sånn går det når man tjener penger selv - det er altså den negative siden ved det å jobbe. 





Uansett! Mammaen sa at hun hadde nok kjoler fra før av, og for å komme seg bort fra det temaet så spurte hun heller om dattera skulle ha den buksa eller hva enn hu hadde på seg. Og når dattera da svarte ''ja, den var fin'' og mammaen spør om den var FIN eller om den var ''fin'', så slo det meg:

Hvor mye har jeg ikke i skapet som er ''fint'', og som aldri blir brukt?

Når du står i butikken og tenker ''denne er jo egentlig litt fin, MEN jeg får kanskje litt stor rompe i den? '' og alle andre lignende tanker: hvorfor ender vi alltid opp med å kjøpe hva enn vi tenker på, også blir det bare brukt 1 gang kanskje, ellers ligger det bare i skapet? Sjangsen for at det plagget kastet / gis bort er jo faktisk ganske stor?

Jeg tenker som regel: ''jaja, den koster jo BARE 150 kr '', også blir den med meg hjem og blir aldri brukt - men likevel så forsvinner den ikke fra tankene mine. jeg vet den ligger der og bare venter på at jeg skal bruke den.. Venter på å bli tatt ut i det fine været, eller i en annen anledning den passer. Men hva er sannsynligheten for det?

Har vært noen ganger at et klesplagg blir liggende i ca 1 år, og når jeg tenker at DET plagget kunne vært kult å bruke til den shortsen eller no, så passer jo selvfølgelig ikke det plagget lenger? Det er ikke akkurat ukjent fenomen altså, ihvertfall ikke i mitt klesskap! 

Men noen ganger er jeg heldig å får meg noen ting som er ''fin'' og som jeg faktisk ender opp med å bruke flere ganger! Det er akkurat som et lys går opp for meg, og jeg tenker; ''hmm. den er jo faktisk ganske fin?'' også ender det opp med å bli en av mine favoritter!


Her har vi et perfekt eksempel på noe jeg syns er ''fint'' i butikken og har endt opp som en favoritt. Buksa kjøpte jeg fordi jeg syns den er utrolig kul, men av en eller annen grunn så bruker jeg den ikke mer enn nødvendig (altså når jeg føler at jeg ikke har noe annet å ha på meg). Den skjorten kjøpte jeg på Gina Tricot og mamma syns den lignet på en pysjamas topp, og var ikke en så stor fan av den. Den ble hengende i skapet en stund, helt til jeg en dag ikke hadde mye å ha på meg, og nå er den blitt en favoritt, fordi den er så enkel - men samtidig så trenger du ikke å dresse den opp med masse tilbehør.


Har du opplevd dette?

Takk til deg min bestevenn

Jeg hadde engang i tiden en bestevenn. Vi kunne snakke om alt, uansett om det gjaldt hvor kjip verden var, hvor deilig han fyren vi møtte i stad var, eller hvor dritt lei vi var skolen og hvordan vi ikke kunne vente til vi startet på videregående. Men folk forandrer seg, og det gjorde også vi. Vi ble litt klokere, litt dummere, forandret stil og ikke minst: vi forandret meninger. Vi var ikke lenger enig i alt mulig rart, og til slutt måtte det ende. Vennskapet vårt hadde holdt i 3 år, men midt i 10 klasse tok det slutt.

Det er tung når du finner ut at du står igjen i en stor verden, uten den som alltid tok tak  deg når du var på vei til å falle. Men man lærer av sine feil, og man blir sterkere. Ut av sånne feil som man gjør, lærer man ofte nye ting om seg selv. Jeg lærte at jeg kanskje ikke kunne være like frittalende som jeg har vært, og kanskje burde vurdere å tenke over ting før jeg sa dem. Det sies at man lærer av de feil man gjør her i livet, og jeg lærte mye ut av den feilen jeg gjorde da.

Nå når jeg startet på VGS var jeg 100% sikker på at jeg skulle klare å holde mitt løfte, at jeg skulle holde mer munn, men jeg burde jo kjenne meg selv såpass godt at det kom jo ikke til å skje. Men noe fantastisk skjedde, de jentene aksepterte meg akkurat som jeg er, nothing more - nothing less. 









Jeg er så heldig å ha funnet jentene som aksepterer meg for den jeg er, og den jeg er har jeg blitt pga jeg engang mistet en bestevenn. Så takk til deg som engang var min bestevenn, du har gjort meg til den personen jeg er idag - og den personen er jeg stolt over å være.

- Stine

tenker konsekvenser

En ting som jeg gjør daglig, ja til og med før jeg skriver akkurat det her, er å tenke over konsekvensene av det jeg gjør. hva vil folk tro om meg? Hva kan skje hvis jeg gjør det? Hva kan skje hvis jeg ikke gjør det? Alle disse spørsmålene surrer rundt i hodet mitt før jeg i det hele tatt gjør den handlingen jeg har tenkt til å gjøre. Er det en svakhet eller en styrke ved meg? Hvem veit?

Det er akkurat som om jeg er redd for følgene av de valgene jeg tar i livet mitt, uansett om det er positive eller negative virkninger. Bare tenk på alle de mulighetene jeg har gått glipp av pga jeg står der å veier opp det negative mot det positive med å gjennomføre den handlingen. Det er jo så utrolig dumt av meg! Men samtidig; tenk på alle de tingene jeg er glad for at jeg ikke gjorde det, fordi de endte opp på en annen måte enn jeg hadde sett for meg, eller lyst til.



Det er så mange ganger jeg bare har sagt: hopp i det - hva har du egentlig å tape på det? Men så tørr jeg ikke, tørr ikke å gjøre noe som er uten for min egen natur. Men helt ærlig: hva er det som egentlig stopper meg?

- Stine